pengepolitikk

Pengepolitikk er et sett av tiltak som en sentralbank bruker for å påvirke pengemengden og økonomiske forhold i et land. Hovedmålet er ofte prisstabilitet, men pengepolitikken skal også bidra til lav arbeidsledighet og finansiell stabilitet på lang sikt. Gjennom å påvirke rente og kredittilgang påvirkes beslutninger om forbruk, investeringer og eksport, og dermed inflasjon og vekst.

De viktigste verktøyene er styringsrente, åpne markedsoperasjoner og likviditetsstyring, reservekrav og utlånsfasiliteter. Sentralbanken justerer styringsrenten for å påvirke lånekostnader og dermed etterspørselen i økonomien. Åpne markedsoperasjoner justerer bankenes likviditet, mens reservekrav påvirker bankenes evne til å låne ut. I noen land inngår også valutaintervensjoner eller kjøp/ salg av verdipapirer som virkemidler. Endringene virker gjennom forventninger og kreditttilgjengelighet og har ofte effekt med en viss tidsforsinkelse.

Prinsippielt følger mange land et inflasjonsmål, som innebærer å holde inflasjonen lav og stabil over tid. Pengepolitikken innebærer også en vurdering av realøkonomiske forhold og finansstabilitet, og beslutninger tas ofte i små, gradvise skritt for å unngå store markedssvingninger.

Eksempel Norge: Norges Bank, sentralbanken i Norge, setter styringsrenten og publiserer Pengepolitisk rapport. Bankens verktøy inkluderer åpne markedsoperasjoner og likviditetsstyring for å holde kortsiktige renter rundt målet. Inflasjonsmålet ligger rundt to prosent, med fleksibilitet i vurderingen av konjunktur og finansmarkedet.