styringsrenten

Styringsrente, ofte omtalt som policy rate, er et pengepolitisk virkemiddel som sentralbanken bruker for å styre kortsiktige renter og dermed påvirke inflasjon og økonomisk aktivitet. I Norge fastsettes styringsrenten av Norges Bank. Raten fungerer som et mål for pengemarkedets renter og påvirker bankenes utlåns- og innlånsrenter, boliglånsrenter og, gjennom valutakursen, den samlede etterspørselen i økonomien.

Pengepolitisk rammeverk: Norges Bank opererer med en inflasjonsmålssetting og har som mål prisstabilitet over tid, vanligvis rundt 2 prosent inflasjon. Styringsrenten justeres i samsvar med inflasjon og økonomisk utvikling. Når inflasjonen ligger over målet eller veksten er sterk, kan banken heve styringsrenten for å dempe etterspørselen; når inflasjonen er lav eller veksten avtar, kan renta senkes for å stimulere etterspørselen.

Prosedyre: Bankens styrende organer møtes jevnlig for å avgjøre retningen på styringsrenten. Beslutningen kunngjøres offentlig med en pengepolitisk rapport og en pressemelding som forklarer begrunnelsen og forventede effekter på inflasjon og produksjon.

Overføringseffekter: Endringer i styringsrenten påvirker korte markedsrenter, bankenes utlånsrenter og boliglånsrenter, og på sikt priser og valutakurs. Overføringene skjer innenfor ukene til måneder og avhenger av finansielle forhold og globale faktorer.

Historikk og betydning: Siden 1990-årene har Norges Bank brukt styringsrenten som hovedverktøy i pengepolitikken. Den er en sentral indikator for husholdninger, bedrifter og finansmarkedene.