infiltrasjonsbedøvelse

Infiltrasjonsbedøvelse er en form for lokalbedøvelse der et lokalbedøvende middel injiseres direkte i vevet rundt et område som skal opereres eller manipuleres, slik at smerteopplevelsen blokkeres i dette området uten at pasienten mister bevisstheten. Virkningsmekanismen skyldes at legemidlene blokkerer spenningsstyrte natriumkanaler i nervefibrene, hvilket hindrer nerveimpulser og gir midlertidig sensorisk (og i noen tilfeller motorisk) nedsatt følelse.

Vanlige lokalbedøvende midler som brukes ved infiltrasjon inkluderer lidokain, prilokain, mepivakain og artikain. Begge hovedklassene (ester og amider) anvendes, ofte med en vasokonstriktor som epinefrin for å forlenge effekten og redusere blødning. Dosering og valgte midler avhenger av området, pasientens helse og risiko for toksisitet.

Indikasjoner for infiltrasjonsbedøvelse omfatter mindre kirurgiske inngrep, tannlegebehandling (som ekstraksjoner, restaureringer og suturering), hudbiopsier og enkel kirurgisk håndtering av vev. Teknikken krever aseptisk metode, riktig injeksjonssted og kontrollert injeksjon. Før injeksjon utføres aspirering for å sikre at sprøyten ikke kommer inn i et blodkar, og injeksjonen gis langsomt i små volumer. Pasientobservasjon under og etter injeksjonen er viktig.

Fordeler inkluderer enkelhet, lokalisert virkning, rask start av bedøvelse og raskere rekonvalesens sammenlignet med regional eller generell anestesi. Risikoene er primært systemisk toksisitet ved overdosering eller intravaskulær injeksjon, lokal vevsskade, allergiske reaksjoner og, ved visse midler som prilokalain, risiko for methemoglobinemi.

Spesielle hensyn inkluderer variert effekt i ulike anatomiske områder (for eksempel bedre effekt ved infiltrasjon i overkjeven enn i underkjeven) og behov for dosebegrensning hos barn, gravide og pasienter med hjertesykdommer.