Væskeubalanser

Væskeubalanser refererer til forstyrrelser i kroppens normale væskenivåer og elektrolyttbalanser. Dette kan omfatte både for lite væske (dehydrering) og for mye væske (overhydrering), samt ubalanser i elektrolytter som natrium, kalium og klorid.

Dehydrering oppstår når væsketapet overstiger inntaket. Vanlige årsaker inkluderer utilstrekkelig væskeinntak, overdreven svetting, oppkast, diaré, feber og visse medisinske tilstander. Symptomer kan variere fra tørste, tørr munn, redusert urinproduksjon og tretthet til mer alvorlige tegn som forvirring, lavt blodtrykk og sjokk.

Overhydrering, også kjent som vannforgiftning eller hyponatremi når det er relatert til lavt natriumnivå, oppstår når kroppen holder på for mye væske. Dette kan skje ved overdrevent inntak av vann, spesielt i kombinasjon med redusert utskillelse av væske, som kan skyldes nyreproblemer, hjertesvikt eller hormonelle ubalanser. Symptomer inkluderer hodepine, kvalme, oppkast, forvirring, kramper og i alvorlige tilfeller hjerneødem.

Elektrolyttbalanser er nært knyttet til væskebalansen. Elektrolytter er mineraler som har en elektrisk ladning og er essensielle for mange kroppsfunksjoner, inkludert nerve- og muskelfunksjon, hydrering og pH-balanse. Ubalanser i elektrolytter som natrium (hyponatremi, hypernatriemi), kalium (hypokalemi, hyperkalemi) og kalsium kan ha alvorlige konsekvenser for kroppens systemer.

Diagnostisering av væskeubalanser involverer vanligvis klinisk vurdering, måling av væskeinntak og -tap, og blod- og urinprøver for å vurdere elektrolyttnivåer og nyrefunksjon. Behandlingen avhenger av årsaken og alvorlighetsgraden, og kan inkludere væsketilførsel intravenøst eller oralt, justering av elektrolytter og behandling av underliggende medisinske tilstander. Forebygging innebærer et balansert væskeinntak, spesielt under forhold som øker væsketapet.