Ufullkommenhet

Ufullkommenhet er tilstanden eller kvaliteten ved å være ufullstendig eller uperfekt. Begrepet brukes ofte for å beskrive at noe mangler fullstendighet i forhold til et uttrykt standard, ideal eller fullstendig tilstand. I praksis omfatter ufullkommenhet både teoretiske begrensninger og praktiske avveininger i systemer, produkter og prosesser, samt i menneskelig kunnskap og erfaring.

Ordet kommer fra prefikset u- som negasjon av ordet fullkommen, som betyr fullstendig eller perfekt. I norsk språkbruk brukes ufullkommenhet i bred betydning for både små og store mangler, og den kan referere til naturlige begrensninger eller at ingenting er perfekt.

I filosofien og epistemologien brukes ofte ufullkommenhet for å beskrive grenseforholdet mellom hva som er kjent og hva som kan bevises eller fullt ut begrunnes. Mange teorier erkjenner menneskelig fallibilitet og at vitenskapelig kunnskap alltid er foreløpig og åpen for revisjon.

I logikk og matematikk brukes lignende begrep i norsk omtale av ufullstendighets-teoremer. Gödel viste i 1931 at hver tilstrekkelig kraftig, konsistent formell teori som kan uttrykke aritmetikk, inneholder sannheter som ikke kan bevises innenfor systemet selv. Dette illustrerer at fullstendighet ikke er garantert i formelle systemer.

I design, ingeniørfag og næringsliv møter ufullkommenhet som et resultat av nødvendige avveininger mellom kostnader, ytelse og pålitelighet. Aksept av begrensninger og kontinuerlig forbedring blir en del av produktutvikling og kvalitetsstyring. I hverdagen brukes ufullkommenhet ofte for å beskrive at ingen mennesker eller naturfenomener er perfekte.