Omsorgsfilosofi

Omsorgsfilosofi er en gren av etikk og samfunnsfilosofi som vektlegger omsorgsrelasjoner i hverdagen og i institusjoner som helse- og sosialtjenester. Den utfordrer ideen om at moralsk handling kan forstås ut fra universelle prinsipper eller rettferdighet alene, og framhever at menneskelig sårbarhet og behov for omsorg danner grunnlaget for moralsk vurdering. Omsorgsfilosofien ser på forholdet mellom dem som gir og mottar omsorg som en etisk kategori som former handling, ansvar og politikk.

Historisk oppstod omsorgsetikken i kjølvannet av ulike feministiske etiske tradisjoner på 1980-tallet. Nel Noddings la vekt på omsorg som en relasjon preget av omtanke og ansvar, mens Carol Gilligan framstilte omsorg som et alternativ til en ensidig rettighets- eller prinsippsetikk. Senere har Joan Tronto bidratt med en politisk og praktisk ramme som ser omsorg som en aktivitet som trenger institusjonell organisering, støtte og offentlig prioritering.

Sentral i omsorgsfilosofi er relasjonalitet: mennesker er avhengige av hverandre, og omsorg utvikles i samhandling mellom giver, mottaker og kontekst. En vanlig ramme er Trontos fire komponenter: oppmerksomhet, ansvarsfølelse, kompetanse og respons. Omsorg innebærer gjenkjenning av behov, forpliktelse til å møte dem, evne til å gjøre det på en kvalifisert måte og vilighet til å justere omsorgen etter tilbakemeldinger og endrede forhold. Filosofien legger også vekt på at omsorg ikke bare er privat, men også strukturelt betinget av politikk, arbeidsforhold og ressursallokering.

Områder for anvendelse inkluderer helsevesen, barnevern, eldreomsorg, sosialt arbeid og utdanning. Kritikk peker på at omsorgsbegrepet noen ganger legges på individuelle omsorgsgivere, noe som kan forsterke kjønnede forventninger eller byrder, og at det må kombineres med rettferdig fordeling av ressurser og tydelig profesjonell støtte for å være levedyktig i praksis.