Nevromodulatorer

Nevromodulatorer er substanser som påvirker nervecellers aktivitet og synaptisk overføring på en måte som ofte er langsommere og mer diffus enn ved klassiske signalstoffer. De frigjøres vanligvis fra nevroner som respons på aktivitet, hormoner eller stress, og kan påvirke flere nevroner og nettverk i hjernen.

De fleste nevromodulatorer virker via metabotrope reseptorer (G-protein-koblede reseptorer) eller indirekte ionekanaler, og påvirker sekundære budbringere, genuttrykk, synaptisk plasticitet og neuroners excitabilitet. Effektene kan dermed endre hvor lett et signal fører til aktivitet, eller hvor lenge et signal varer, og de kan sette nettverkets generelle tilstand.

En del stoffer fungerer både som transmittere i enkelte synapser og som nevromodulatorer i andre sammenhenger, avhengig av kontekst. Vanlige nevromodulatorer inkluderer serotonin, noradrenalin og dopamin, samt histamin og acetylkolin når de virker som nevromodulatorer via muskarine reseptorer. Nevropeptider som substance P, endorfiner, oksytocin og vasopressin er også nevromodulatorer. Endocannabinoider og nitrogenoksid (NO) virker også som nevromodulatorer ved å påvirke presynaptisk frisettelse og nettverkstopologi.

Funksjoner: Nevromodulatorer regulerer årvåkenhet, oppmerksomhet, smerte, læring og hukommelse, humør, appetitt og døgnrytme. De justerer den generelle tilstanden til nevrale nettverk og tilpasser responsene til kontekst og behov i ulike atferdssituasjoner.

Klinisk relevans: Dysregulering av nevromodulatoriske systemer er knyttet til lidelser som depresjon, angst, ADHD, Parkinsons sykdom og kronisk smerte. Mange legemidler målretter disse systemene, og forskning på nevromodulatorer bidrar til utvikling av behandlinger for ulike nevropsykiatriske og sensoriske tilstander.