Ligamentskader

Ligamentskader er skader på leddbånd, de tette båndene som binder ben til ben og bidrar til leddets stabilitet. Slike skader oppstår ofte ved plutselig vridning, strekk eller direkte traume, særlig i sport, men kan også oppstå ved fall eller overbelastning. Vanlige steder er ankelen, kneet, håndleddet og skulderen.

Klinisk presentasjon varierer med skadens alvorlighetsgrad. Smarte smerter, hevelse, blåmerker og redusert bevegelighet er vanlige tegn, og i mer alvorlige tilfeller kan det foreligge ustabilitet eller evne til å bære kroppsvekt begrenset. Klinisk undersøkelse vurderer stabilitet, sårhet der leddbånd er festet, og funksjon. Bildediagnostikk brukes for å avklare om det er brudd eller mengden ligamentruptur; røntgen utelukker beinfraktur, mens MR eller ultralyd gir detaljer om leddbåndskade.

Behandling deles ofte inn i konservativ og kirurgisk tilnærming. Akutt behandling følger ofte RICE-prinsippet (hvile, is, kompresjon, elevation) og avlastning. Immobilisering med støtte eller skinne kan være nødvendig i korte perioder, etterfulgt av gradert rehabilitering. Smertestillende og antiinflammatoriske legemidler kan brukes ved behov. Kirurgi vurderes ved fullstendig ruptur av viktige leddbånd eller ved vedvarende ustabilitet, ofte i kneet (for eksempel ACL/MCL) eller skulderledd, og valg av operasjon avhenger av skadetype, pasientens alder og aktivitetsnivå. Rehabilitering fokuserer på smertefri mobilisering, styrke, proprioseptiv trening og gradvis retur til aktivitet.

Prognose varierer med skadegrad og leddlokasjon. De fleste milde til moderate ligamentskader heler i uker til måneder; mer krevende rupturer kan få langvarig funksjonsnedsettelse. Forebygging inkluderer riktig oppvarming, styrke- og balanseøvelser, og bruk av passende sko og beskyttelsesutstyr ved idretter med høyt vridnings-/friksjonsnivå.