Lagingsbandbredd

Lagingsbandbredd er et begrep som beskriver den maksimale dataoverføringshastigheten mellom et lagringsmedium og resten av et datasystem under sekvensielle lese- eller skriveoperasjoner. Den måles vanligvis i megabyte per sekund (MB/s) eller gigabyte per sekund (GB/s) og påvirkes av både maskinvare- og programvaremiljøet. Lagingsbandbredden er en viktig faktor for hvordan lagringen fungerer i praksis, særlig ved store filer eller jevnt høye overføringsbehov.

Flere forhold spiller inn på Lagingsbandbredden. Trykk på mediet (harddisk, SSD, NVMe) og grensesnittet (for eksempel SATA III eller PCIe-baserte NVMe). Protokoll- og kontrolleroverhead, kødybde, cache/hurtigbuffer, og eventuell RAID-konfigurasjon eller stripe-størrelse bestemmer hvor effektivt data kan flyttes. Det er også viktig å skille mellom lagringsbandbredd og andre ytelsesmål som gjennomstrømning og IOPS; bandbredden beskriver hovedsakelig sekvensielle overføringer, mens IOPS fanger oppytelsen ved tilfeldig tilgang og små blokkstørrelser.

Typiske tall varierer betydelig mellom teknologier. HDD kan ligge rundt 80–200 MB/s, mens en SATA SSD ofte nærmer seg 500–550 MB/s. NVMe-løsninger kan komme vesentlig høyere, avhengig av PCIe-generasjon og antall baner, ofte flere GB/s. I praksis påvirkes målt bandbredde av arbeidsmengde, filstørrelser og systemarkitektur, og den faktiske ytelsen kan avvike fra teoretiske maksimum.

Måling og evaluering utføres via benchmarkingverktøy som tester sekvensielle kjeder og random tilgang. Forbedringer inkluderer å bruke høyhastighetsgrensesnitt, riktig kabel og lagringskonfigurasjon, optimaliserte stripe- og cacheinnstillinger, samt å sikre vedlikehold av lagringslogikk som TRIM og garbage collection. Lagingsbandbredd er dermed en sentral komponent i vurdering av lagringssystemets kapasitet og kostnadseffektivitet.