bandbredde

Båndbredde er bredden på et frekvensområde som brukes av et signal eller et system. Den beskriver hvor stor frekvensplass et signal fyller og måles i hertz (Hz), ofte oppgitt som kilohertz (kHz), megahertz (MHz) eller gigahertz (GHz). I telekommunikasjon og elektronikk brukes båndbredden til å angi hvor mye spektrum som kreves for et signal eller en kanal, og den har betydning for hvor mye data som kan overføres per tidsenhet.

I praksis påvirker båndbredden sammen med modulasjonsmetode, støy og koding kapasiteten til en forbindelse. En større båndbredde gir ofte potensielt høyere datahastighet, men utnyttelsen av båndet, signal-til-støy-forholdet og regulatoriske grenser spiller inn. Den teoretiske forbindelsen mellom kapasitet og båndbredde beskrives ofte av Shannon–Hartley-ligningen: C = B log2(1 + S/N), der C er kapasiteten, B er båndbredden og S/N er signal-til-støy-forholdet.

Eksempler: en tale-/telefonskanal har vanligvis noen kilohertz av båndbredde. FM-radio bruker typisk rundt 200 kHz per kanal i mange land. Trådløse nettverk som Wi‑Fi tildeler kanalbredder på 20, 40, 80 eller 160 MHz, mens mobilnettverk bruker varierende bredder avhengig av teknologinivå og region.

Regulering og planlegging er sentrale for båndbredde: myndigheter tildeler og begrenser frekvensbånd for å sikre effektiv utnyttelse og kontrollere interferens. Begrepet brukes også om hvor mye av spekteret et signal faktisk opptar i frekvensdomenet og hvordan målinger og filtre påvirker dette.