Infeksjonssteder

Infeksjonssteder betegner anatomiske lokasjoner hvor mikroorganismer får etablert en infeksjon. Infeksjonen kan være lokalisert til et enkelt organ eller vev, eller fungere som et foci som kan bidra til spredning eller kroppslig reaksjon som sepsis dersom den ikke håndteres.

Vanlige infeksjonssteder inkluderer hud og underliggende vev (for eksempel cellulitt og abscesser), luftveier (som pneumoni og bronkitt), urinveier (cystitt og pielonefritt), mage-tarm-kanalen (gastroenteritt), sentralnervesystemet (meningitt og encefalitt), beinete og ledd (osteomyelitt, septisk artritt), samt intra-abdominale områder og reproduktive organer. Infeksjoner kan også oppstå i forbindelse med fremmedlegemer eller implanterte proteser og kateter, som kan bidra til vedvarende infeksjon eller gjentagende episoder.

Årsaker til at infeksjoner oppstår i bestemte områder, reflekterer blant annet mikroorganismers tropisme, inngangsvei, lokal vevssårbarhet, blodtilførsel og immunstatus hos verten. Risikoøkende faktorer inkluderer svekket immunforsvar, eksisterende sykdommer, kirurgi og bruk av medisinske fremmedlegemer.

Diagnose av infeksjonssteder bygger på klinisk vurdering, bildediagnostikk (for eksempel røntgen, CT eller MR) og laboratorieprøver. Prøver fra infeksjonsstedet og blodkulturer kan være nødvendig for å identifisere patogen og bestemme egnet behandling.

Behandling omfatter ofte målrettet antibiotikabehandling og tiltak for kildefall, som drenasje eller fjerning av infiserte fremmedlegemer. Varighet av behandling avhenger av stedet og alvorlighetsgraden av infeksjonen. Forebygging fokuserer på god infeksjonskontroll, ryddig eksponering av fremmedlegemer og vaksinasjon der relevant.