Immundempende

Immundempende, eller immunosuppressive, betegner stoffer eller behandlinger som svekker eller undertrykker immunsystemets aktivitet. Slike midler er viktige i transplantasjonsmedisin for å hindre avstøtning av donororganer og i behandlingen av autoimmune sykdommer der immunsystemet angriper kroppens egne vev. De kan også brukes i enkelte bekjempelsesstrategier mot visse kreftformer.

Det finnes flere grupper immundempende legemidler, som virker på ulike deler av immunresponsen. Calcineurinhemmere som cyklosporin og takrolimus reduserer T-celleaktivering; mTOR-hemmere som sirolimus og everolimus hemmer cellevekst og deling av lymfocytter; antimetabolitter som azathioprin, mykofenolats mofetil og metotreksat forstyrrer DNA-syntese hos raske immunceller. Glukokortikoider som prednison har bred immunundertrykkende effekt. Biologiske legemidler retter seg mot spesifikke deler av immunsystemet, for eksempel TNF-hemmere (infliximab, adalimumab) og rituximab; nyere små molekyler som JAK-haemmer hemmer signalveier som er viktige for immunresponsen.

Indikasjoner inkluderer forebygging av organsavstøtning ved nyre-, lever- eller h transplatasjon, og behandling av autoimmune sykdommer som revmatoid artritt, systemisk lupus erythematosus, inflammatoriske tarmsykdommer og visse vaskulitter. Behandling krever nøye medisinsk oppfølging for å balansere effekt mot risikoen for infeksjoner, kreftutvikling, og andre bivirkninger som nyre- eller leverfunksjonspåvirkning. Regelmessig monitorering av legemiddelnivåer, blodverdier og infeksjonssykdommer er vanlig, og vaksinasjonsstatus må vurderes i samsvar med immunsuppresjon. Immundempende terapi kan være livsforlengende, men krever ofte langsiktig, individuell tilpasning.

---