Førsteetableringer

Førsteetableringer er et begrep som brukes om etablering av en virksomhet for første gang av en gründer eller småbedrift. Begrepet dekker hele prosessen fra idéutvikling til registrering, finansiering og markedsintroduksjon, og brukes særlig i norsk og nordisk sammenheng der politiske og finansielle støtteordninger er rettet mot nyetableringer.

I økonomisk sammenheng bidrar førsteetableringer til innovasjon, sysselsetting og regional utvikling. Nyetablerte selskaper utgjør ofte en kilde til ny kompetanse og konkurranseevne. Kritiske faser inkluderer validering av forretningsidé, utarbeiding av forretningsplan, valg av selskapsform og registrering i Brønnøysundregistrene, samt sikring av kapital og kunder.

Prosessen varierer, men vanlige trinn er idétesting, utarbeiding av forretningsmodell, søknad om tilskudd eller lån, opprettelse av selskap og åpning av bankkonto. I praksis vil også registreringer og formaliteter være en del av oppstartsfasen.

Støtteordninger inkluderer rådgivningstjenester, inkubatorer, tilskudd og lån, samt skattelettelser og tilgang til risikokapital i tidlig fase. Regionen og bransjen kan påvirke tilgjengelighet og krav til støtteordninger, og målrettede tiltak finnes ofte for ungdom, kvinner og nykommere.

Utfordringer og kritikk inkluderer høy dødelighet blant nyetableringer, vanskelig tilgang til kapital, regulatoriske barrierer og behov for kompetanse i oppstartsfasen. Politikk og tiltak retter seg mot enklere registrering, mentorordninger, og finansieringsordninger som kan øke overlevelsesraten.

Måling av effekter skjer ofte gjennom nyetableringsfrekvens og overlevelsesrater etter 1, 3 og 5 år. I norsk sammenheng varierer data etter region og bransje. Førsteetableringer er dermed en bred betegnelse som også omfatter støtte til gründere som etablerer seg i eksisterende næringsmiljøer og vekstmiljøer.