urinveissten

Urinveissten er mineral- eller organisk krystalloppbygging i urinveiene, vanligst i nyrene eller urinlederen, men de kan også forekomme i urinblæren eller urinrøret. Steinene varierer i sammensetning og kan være calciumoksalat eller -fosfat, urinsyre, struvitt eller cystin.

Årsaker og risikofaktorer inkluderer dehydrering, høyt natrium- og proteininntak, urinveisinfeksjoner, og metabolske eller genetiske tilstander som cystinuri. Menn og voksne mellom 20 og 60 år har oftere urinveissteins. Faktorer som varmt klima, lave væskeinntak og tidligere steinanfald øker risikoen.

Vanlige symptomer er nyrekolikk—plutselige, sterke smerter i flankene som kan stråle mot lysken—samt hematuri (blod i urinen), kvalme og oppkast. Mindre steiner kan være asymptomatiske eller gi urinveisbesvær som hyppig vannlating eller smerter ved urinutskillelse.

Diagnose stilles vanligvis med urinprøve og bildediagnostikk. Ikke-kontrast CT av abdomen og bekken (CT KUB) er gullstandarden for å oppdage stein. Ultralyd brukes spesielt hos gravide og barn, og røntgen av urinveiene (KUB) kan avdekke radiopakte steiner. Steinanalyse etter passage kan veilede videre behandling.

Behandling fokuserer på smertelindring, hydrering og vurdering av steinens størrelse og plassering. Små uretersteiner kan passere spontant med medisinsk expulsjonsterapi (for eksempel alfa-blokkere). Større steiner kan kreve ESWL (sjokkbølge-lithotripsi), ureteroskopi med laser eller perkutant nefrolithotomi. Forebygging innebærer rikelig væske, kostholdsendringer (redusere natrium og spesifikke oksalater ved behov), samt medisinsk behandling for metabolske tilstander ved tilbakevendende steiner.

Prognose varierer; de fleste steiner kan behandles eller passes naturlig, men tilbakefall er vanlig uten adekvat oppfølging og forebygging. Forebyggende tiltak og metabolsk evaluering anbefales etter et steinfunn.