standardavtalevilkår

Standardavtalevilkår, eller standardkontraktvilkår, er forhåndsskrevne klausuler som brukes i avtaler og som gjelder for mange parter som inngår lignende kontrakter. De er vanlige i sektorer som telekommunikasjon, bank, energi, utleie og netthandel. Formålet er å forenkle forhandlinger og redusere transaksjonskostnader, men de kan bidra til skjevhet i forhandlinger mellom en leverandør og en forbruker eller mindre virksomhet.

Lov- og reguleringsgrunnlag: I Norge faller standardavtalevilkår inn under generell kontraktsrett (avtaleloven) og relevant forbrukerbeskyttelseslovgivning. Hovedprinsippene er tydelighet, tilgjengelighet og rimelighet. Vilkår som skaper betydelig ubalanse mellom partene, eller som ikke er rimelig forutsett av den andre parten, kan være ugyldige eller gjenstand for endring. Forbrukere må kunne lese og forstå vilkårene før de går inn i avtalen, og vesentlige opplysninger må ikke gjemmes i små bokstaver eller i lovende formuleringer. Enkelte vilkår kan reguleres av spesifikke forbrukerlover og tilsynsmyndigheter.

Håndhevelse og virkning: Dersom et standardvilkår anses som urimelig eller lovstridig, kan det utfordres i rettssystemet eller av relevante tilsynsmyndigheter. Resterende deler av kontrakten kan fortsatt gjelde, mens den urimelige klausulen kan bli omgjort eller rensket ut. Virksomheter oppfordres til å gjøre vilkårene tilgjengelige i skriftlig form og å varsle om vesentlige endringer.

Se også: Avtaleloven, Forbrukerkjøpsloven, Forbrukerombudet, Urimelige kontraktsvilkår.