språkpolitikk

Språkpolitikk er et område av offentlig politikk som regulerer språkanvendelse i staten og i offentlige institusjoner. Hovedformålet er å sikre tydelig kommunikasjon og likeverdig tilgang til tjenester, samtidig som man ivaretar språklig og kulturelt mangfold samt rettigheter for språklige minoriteter. Politikken omfatter spørsmål om språketes offisielle status, språkbruk i utdanning, rettsvesen og forvaltning, og forvaltning av språkressurser i media og teknologi.

Hovedområder inkluderer statusplanlegging, korpusplanlegging og innlærings- og utdanningspolitikk. Statusplanlegging avgjør hvilke språk som har offisiell status og brukes i offentlige tjenester. Korpusplanlegging omfatter standardisering av språkform, rettskrivning og terminologi. Opplæringspolitikk handler om språk i skoler, tilrettelegging for andrespråkopplæring og støtte til minoritetsspråk i utdanning og samfunnsliv.

Praktiske virkemidler er lovverk og retningslinjer for språk i forvaltningen, oversettelse og tospråklig skilt, samt tilrettelagt digitalt innhold. Offisielle språkprioriteringer innebærer finansiering, rådgivning og oppfølging fra språkråd eller tilsvarende organer som utvikler standarder og gir støtte til opplæring og forskning.

Utfordringer inkluderer å balansere flerspråklighet, ivareta minoriteters språkrettigheter og tilpasse seg digitalisering og globalisering. Internasjonalt påvirkes språkpolitikk av avtaler som European Charter for Regional or Minority Languages og generelle menneskerettighetsstandarder, samt praksis i EU og andre internasjonale fora.