satellittnavigering

Satellittnavigering er en metode for å bestemme posisjon, fart og presis tid ved hjelp av signaler fra rombaserte satellitter. Den viktigste teknologien kalles globale navigasjons-satellitt-systemer (GNSS). Mottakeren beregner brukerens plassering ved å måle tiden signalet bruker fra minst fire satellitter og dermed utlede posisjon og tid.

Hvert satellitt sender et tidsstempel og et identifikatorspår, og har en presis klokke. Signalene sendes på flere frekvenser og inneholder data om bane, tid og satellittens status. Mottakeren beregner avstanden til hver satellitt ved å måle tidsforskjellen mellom sending og mottak (pseudorange) og bruker disse målingene i en trilaterasjonsprosess for å finne en nøyaktig plassering i tre dimensjoner og tidsref. Enheten trenger et koordinert referansesystem for å koble posisjon til jordoverflaten.

De viktigste GNSS-konstellasjonene er GPS (USA), GLONASS (Russland), Galileo (EU) og BeiDou (Kina). Det finnes også tilleggssystemer og regionale konstellasjoner. Moderne mottakere kan bruke flere systemer samtidig, noe som øker tilgjengelighet og stabilitet.

Sentrale komponenter er romsegmentet ( satellitter i bane), kontrollsegmentet (grunnstasjoner og operasjonssentraler som oppdaterer banedata og tid), og brukersegmentet (mottakere i kjøretøy, telefoner, maskiner). Forbedringer i nøyaktighet brukes gjennom augmentering som SBAS (f.eks. WAAS/EGNOS), RTK og precise point positioning (PPP).

Anvendelsesområder inkluderer transport, maritim og luftfart, kartlegging og geodesi, samt tidsformidling for telekommunikasjon og kritiske infrastrukturer. Historisk utviklet satellittnavigering seg fra tidlige systemer på 1960- og 1970-tallet til dagens globale, civilian-accessible GNSS.