rettsregelen

Rettssregelen er en juridisk norm som fastsetter hva som er tillatt, påbudt eller forbudt i en gitt situasjon. Den utgjør en bindende standard i rettssystemet og gjelder for privatpersoner, virksomheter og offentlige myndigheter. Rettssregelen kan være nedfelt i lover, forskrifter eller annet rettslig grunnlag, og den kan også utvikles gjennom domstolenes praksis og rettsprinsipper.

Funksjon og anvendelse: Domstoler og forvaltningsorganer bruker rettsregelen når de avgjør om vilkårene er oppfylt, hvem som har rett eller plikt, og hvordan tvister skal løses. Rettssreglene kan være materielle (substantive) og regulere rettigheter og plikter, eller prosedurale og regulere hvordan prosesser foregår. I tillegg benyttes tolkningsregler for å avklare betydningen av mer uklare regler.

Opprinnelse og utvikling: Rettssregelen kan være nedfelt i lovgivning eller forskrifter, eller den kan utvikle seg gjennom rettspraksis og rettsprinsipper som anses som bindende. Generelle rettsgrunnsetninger kan også påvirke hvordan regler tolkes og anvendes i praksis.

Eksempler: En rettsregel som forbyr diskriminering i arbeidslivet; en prosedyreregel som krever at saksbehandling skjer i samsvar med forvaltningsrettens krav til saksbehandling og rettssikkerhet; en kontraktsregel som krever tilbud og aksept for gyldig avtale.

Se også: norske lover og forskrifter, rettspraksis, juridisk metode.