reposisjonering

Reposisjonering er handlingen med å returnere en forskjøvet struktur til sin normale posisjon. I medisinsk praksis brukes begrepet særlig om realigning av knokler etter frakturer eller dislokasjoner, men det kan også gjelde andre områder som ledd og tenner der posisjonering er viktig for funksjon og helse.

Tilnærminger innen reposisjonering deles ofte i lukket og åpen tilgang. Lukket reposisjonering innebærer manuell justering av benfragmenter eller andre strukturer uten kirurgisk inngrep og ofte under anestesi eller smertebehandling. Åpen reposisjonering innebærer kirurgisk tilgang for å realinere strukturen, ofte etterfulgt av intern fiksering med skruer, plater eller ekstern fixator. Før og etter reposisjonering brukes bildediagnostikk for å bekrefte riktig posisjon og leddfunksjon. Etter prosedyren immobiliseres området med gips, skinne eller annet støtteutstyr i en periode tilpasset skade og pasient, og rehabilitering begynner for å gjenvinne bevegelighet og styrke.

Indikasjoner inkluderer forskjøvede frakturer eller dislokasjoner som hindrer normal funksjon, smerte eller økt risiko for komplikasjoner som malunion eller ikke-fiksjon. Hensikten er å gjenopprette anatomisk posisjon og leddflate, redusere smerte, og sette forholdene for god funksjon og eventualt full gjenoppretting.

Risikoer og kontraindikasjoner omfatter at ikke alle tilfeller egner seg for reposisjonering; feilvurdering kan føre til nerveskade, blødning, infeksjon eller missforhold. I mange situasjoner er kirurgisk behandling nødvendig fordi lukket reposisjonering ikke er mulig eller ikke trygg. Oppfølging og rehabilitering er avgjørende for prognosen og resterende funksjon.