regelutforming

Regelutforming er prosessen med å utforme og spesifisere regler som styrer atferd, beslutninger og prosesser i en organisasjon eller et system. En regel beskriver normalt hva som er påkrevd, tillatt eller forbudt, innenfor et bestemt omfang og under visse forhold. Regelutforming kan få anvendelse i offentlige institusjoner, i næringslivet, samt i tekniske systemer og datapolicyer.

I praksis omfatter den normative aspekter (hva som må gjøres), operative aspekter (hvordan reglene skal implementeres), og juridiske eller etiske krav som må etterleves.

Vanlige elementer: formål, omfang og anvendelsesområde, betingelser (hvis), handlinger (så), unntak, ansvarsområde og eierskap, varighet og vedlikehold, samt mekanismer for konfliktløsning og versjonering.

Teknikker og verktøy: naturlig språk eller formelle uttrykk, beslutningstabeller, regelbaserte motorer og regelbibliotek. I IT og data governance brukes regelutforming sammen med business rules management, for å muliggjøre automatisert beslutningslogikk.

Livssyklus: identifikasjon og innhenting av krav; modellering og validering; implementering i et regelmotor; testing; overvåking og revisjon; endrings- og versjonskontroll.

Utfordringer: uklarheter, motstridende regler, redundans, og krevende vedlikehold, samt behov for bred deltakelse fra ulike fagområder. Gode praksiser: tydelige definisjoner, sporbarhet til krav, tester som dekker virkelige scenarier, modulært regelsett og en styringsramme for godkjenning og revisjon.

Relasjoner: del av policyutforming, regulering, prosessmodellering, og styring av forvaltnings- eller datasystemer.