periodisering

Periodisering er en planleggingsmetode brukt innen idrettsvitenskap og treningslære for å organisere treningsbelastningen over tid, slik at prestasjonen maksimeres samtidig som tretthet, skader og overbelastning håndteres. Grunntanken er å dele treningsarbeidet inn i sykluser med klare mål og systematisk variasjon av treningsparametere som volum, intensitet og frekvens.

Et vanlig rammeverk består av makro-, meso- og mikrosykluser. Makrosyklusen dekker et lengre tidsperspektiv, for eksempel en sesong eller et helt år. Mesosykluser er mellomliggende blokker, vanligvis 2–6 uker, med et spesifikt fokus. Mikrosykluser er de korteste blokkene, ofte én uke, og beskriver daglige økter og treningsdagbok. Innenfor disse syklusene finner man ofte faser som forberedende (generell og spesifikk), topptrening, konkurranse og restitusjon eller aktiv hvile, som tilrettelegger utviklingen av kapasitet og tillater at ytelsen når et planlagt toppunkt.

Ulike periodiseringsmodeller inkluderer lineær periodisering, som gradvis øker intensiteten samtidig som volumet reduseres; ikke-lineær eller undulerende periodisering, som varierer intensitet og volum oftere; og blokkperiodisering, som fokuserer treningen i tematiske blokker rettet mot bestemte egenskaper.

Anvendelser og fordeler: Periodisering brukes ikke bare i toppidrett, men også i lagidretter, breddeidrett, rehabilitering og andre sammenhenger der utvikling skjer i steg. Fordeler inkluderer kontrollert progresjon, mulighet for toppprestasjoner til rette tidspunkt og redusert risiko for skade eller utbrenthet gjennom planlagt nedtrapping og hvile før viktige hendelser. Implementering baserer seg ofte på belastningsmonitorering, prestasjonstester og subjektive velvære-målinger for å justere planen etter behov. Noen kritikere peker på at individuelle responser varierer, og at streng etterlevelse ikke alltid er hensiktsmessig i alle situasjoner.