natriumretention

Natriumretention er en fysiologisk og klinisk viktig prosess der kroppen beholder natrium (Na+) og ofte tilsvarende vann. Natrium spiller en sentral rolle i væskebalanse, blodvolum og osmotisk trykk. Regulering skjer hovedsakelig i nyrene gjennom filtrering, tubulær reabsorpsjon og hormonell kontroll.

Hovedmekanismer involverer aktivering av renin-angiotensin-aldosteron-systemet (RAAS) ved redusert effektiv sirkulerende blodvolum, som ofte ses ved hjertesvikt, levercirrhose eller nefrotisk syndrom. Økt aldosteronivå øker natriumreabsorpsjonen i distal tubulus, mens antidiuretisk hormon (ADH) øker vannreabsorpsjonen. Natriuretiske peptider motvirker natriumreabsorpsjon. Mange legemidler og tilstander kan påvirke natriumbalansen ved å modulere disse mekanismene.

Årsaker til natriumretention inkluderer hjertesykdom og hjertesvikt, lever- og nyresykdommer (for eksempel cirrhose og nefrotisk syndrom), primær eller sekundær hyperaldosteronisme, samt bruk av visse medikamenter som NSAIDs. Høyt natriuminntak kan forsterke eller bidra til problemet i enkelte situasjoner, spesielt sammen med redusert væskebalanse eller sirkulerende volumbalanse.

Kliniske konsekvenser er økt ekstracellulært volyum, edema og forverret hypertensjon, noe som kan forverre eksisterende hjertesvikt eller leversykdom og bidra til lungeødem eller ascites avhengig av underliggende årsak.

Diagnose og behandling fokuserer på underliggende årsak, samt strategier for å kontrollere natrium og væske. Dette kan inkludere natriumsrestriksjon, diuretika (loop- eller thiazider) og behandling av RAAS-aktiviteter eller hyperaldosteronisme. Behandling må tilpasses individuell tilstand og comorbiditeter.