mineralbalanse

Mineralbalanse refererer til den fysiologiske balansen av mineraler i kroppsvæsker og vev, inkludert de store elektrolyttene natrium, kalium, klorid, calcium og magnesium, samt fosfat og små mengder sporstoffer som jern, sink og kobber. Balansen er essensiell for osmoregulering, nerveimpulser, muskelkontraksjon, syre-base-balansen, beinhelse og en rekke enzymatiske prosesser.

Regulering og mekanismer. Kroppen opprettholder mineralbalansen gjennom samspill mellom nyrer, tarmkanal, skjelett og lever, styrt av hormoner og organer. Aldosteron påvirker natrium- og kaliumnivåer; antidiurettisk hormon regulerer vannbalansen; paratyroideahormon (PTH) og kalcitrio lingu (kalcitriol) regulerer kalsium og fosfat; kjertelvev og nyreaksjon spiller også rolle. Kosthold, væskeinntak, opptak og tap via nyrer, hud og fordøyelse er viktige faktorer.

Vanlige årsaker til ubalanse. Dårlig kosthold, dehydrering, nyre- eller hormonelle sykdommer, gastrointestinale tap som diaré eller oppkast, omfattende svetting, visse medikamenter (for eksempel diuretika eller avløgningsmidler), alder og graviditet kan påvirke mineralbalansen. Balansen kan være forstyrret ved både underskudd og overskudd av ulike mineraler.

Måling og klinikk. Helsepersonell vurderer mineralbalansen med blodprøver for elektrolytter (natrium, kalium, klorid, bikarbonat), kalsium, magnesium og fosfat, samt nyrefunksjon og syre-base-status. Avføringsprøver eller urinprøver kan også brukes for å vurdere tap og ekskresjon.

Vanlige ubalanser. Hyponatremi og hypernatremi; hypokalemi og hyperkalemi; hypokalsemi og hyperkalsemi; hypomagnesemi og hypermagnesemi; fosfatavvik kan forekomme.

Behandling og forebygging. Behandlingen avhenger av årsaken og kan omfatte kostholdsendringer, tilskudd eller intravenøse midler, behandling av underliggende sykdom, og nøye overvåkning av nivåer for å unngå korrigering som er for rask. Forebygging innebærer jevnlig overvåking ved risikogrupper og et kosthold som dekker behovet for essensielle mineraler.