miljøtoleranse

Miljøtoleranse beskriver en organismes evne til å tåle og fungere under ulike abiotiske forhold i miljøet, som temperatur, fuktighet, salinitet, pH, lys og forurensning. Begrepet brukes i økologi og fysiologi for å angi hvilke miljøforhold en art kan overleve, vokse og reprodusere under.

Toleranse uttrykkes ofte som et intervall med minimums- og maksimumsgrenser og et optimalt område der prestasjonen er best. Utenfor det optimale området øker stress og mortalitet. Begreper som toleransekurve, toleransebredde og grenseverdier brukes for å visualisere responsen over en gradient.

Miljøtoleranse påvirkes av genetiske egenskaper, utviklingsstadium, ernæringsstatus og evne til akklimatisering eller fenotypisk plastisitet. Populasjoner kan evolvere ulik toleranse i forskjellige habitat, og dermed vise lokal tilpasning.

Kunnskap om miljøtoleranse er viktig for å forstå arterfordeling, habitatbruk og økologiske nisjer, inkludert skillet mellom fundamental og realisert nisje. Det brukes også i bevaringsbiologi for å vurdere sårbarhet ved klimaendringer, i forvaltning av innførte arter og i vurdering av miljøgifter.

Metoder for å bestemme toleranse inkluderer laboratorieforsøk med kontrollerte gradienter, feltobservasjoner og modeller som predikerer respons basert på fysiologi og klima. Begrensninger omfatter kompleksitet i flerdimensjonale faktorer og forskjeller mellom kortsiktig akklimatisering og langsiktig evolusjonær tilpasning.