mikronæringsdefekter

Mikronæringsdefekter er mangel på essensielle mikronæringsstoffer i kosten, dvs. vitaminer og mineraler som trengs i små mengder for at kroppen skal fungere normalt. Defektene er ofte forbundet med utilstrekkelig kosthold, økt behov, eller nedsatt opptak på grunn av sykdom, graviditet eller alder. Sårbarhet er særlig høy i befolkningsgrupper med lav inntekt, spedbarn og småbarn, gravide og eldre.

De vanligste mikronæringsdefektene inkluderer jernmangel (jernmangelanemi), jodmangel, mangel på vitamin A, zinkmangel, samt folatmangel og mangel på vitamin D og vitamin B12. Tilstander som påvirker absorpsjon eller metabolisme—for eksempel cøliaki, inflammatoriske sykdommer eller alvorlig malabsorpsjon—kan forverre defektene.

Konsekvensene varierer avhengig av hvilket næringsstoff som mangler. Jernmangel kan gi tretthet, nedsatt utholdenhet og anemi; jodmangel kan påvirke vekst og mental utvikling; vitamin A-mangel kan føre til synsforstyrrelser og øyeskader; zinkmangel påvirker immunforsvar og vekst; folatmangel i svangerskapet øker risikoen for neuralrørsdefekter; vitamin D-mangel er knyttet til beinkvalitet og fallrisiko; B12-mangel kan gi nevrologiske symptomer og anemi. Langvarig defekt øker risikoen for infeksjoner, nedsatt utvikling og kroniske sykdommer.

Diagnose stilles vanligvis ved klinisk vurdering og laboratorieprøver som måler blodverdier og tilstedeværelse av spesifikke næringsstoffer i kroppen. Behandling omfatter kosttilskudd etter legeanbefaling, og tiltak for å øke inntaket av de aktuelle næringsstoffene gjennom et variert kosthold og fortifikasjon av matvarer. Forebygging fokuserer på tidlig identifikasjon av risikogrupper, folkehelseprogrammer og tilpasset kostveiledning.