kommunikasjonskapasitet

Kommunikasjonskapasitet er den maksimale mengden informasjon som kan overføres gjennom en kommunikasjonskanal eller et nettverk i løpet av en gitt tidsramme, vanligvis målt i bits per sekund (bps) eller dets avledede enheter (kbps, Mbps, Gbps). Kapasiteten bestemmes av det fysiske mediet (for eksempel fiber, kobber eller trådløst) og av protokollene og teknologiene som organiserer overføringen.

Det er viktig å skille mellom kapasitet og faktisk gjennomstrømning. Kapasitet betegner teoretisk eller potensielt maksimal datahastighet, mens tilgjengelig kapasitet i praksis ofte begrenses av overhead, feilkorreksjon, protokollhåndtering og deling av ressurser mellom brukere. Den faktiske hastigheten kan derfor være betydelig lavere enn den teoretiske kapasiteten.

Flere faktorer påvirker kapasiteten: fysiske egenskaper ved mediet (båndbredde og signal-til-støy-forhold), modulasjonsteknikker, feilkorrigering, interferens og avstand; nettverksarkitektur og ruting; samt deling av kapasitet mellom ulike tjenester og brukere. I trådløse systemer spiller også spektrumtilgjengelighet og frekvensdeling en avgjørende rolle.

Kapacitetsplanlegging innebærer å estimere etterspørsel, dimensjonere nettverksressurser og bruke mekanismer som QoS, trafikkengineering og caching for å sikre ønsket ytelse. Enheter og mål benytter ofte biter per sekund og deres multiplum; i praksis analyseres også peak- og gjennomsnittlig kapasitet samt flaskehalsene i nettverket.

Eksempelområder hvor kommunikasjonskapasitet er avgjørende inkluderer Internett-backbones, bedrifts- og hjemmenettverk, mobilkommunikasjon (for eksempel 4G/5G) og trådløse lokale nettverk (Wi-Fi). Nye teknologier søker å øke tilgjengelig kapasitet og effektivitet i disse systemene.