modulasjonsteknikker

Modulasjonsteknikker er metoder for å overføre informasjon ved å endre egenskaper hos en bærerbølge i forhold til signalet som inneholder informasjonsinnholdet. Ved å modulerer bæreren kan informasjon sendes over ulike medier, som luft eller kabel, og man kan tilrettelegge for ønsket rekkevidde, hastighet og motstandsdyktighet mot støy og forstyrrelser. Modulasjon deles vanligvis inn i analoge og digitale teknikker.

Analoge modulasjoner endrer en kontinuerlig egenskap ved bæreren. De mest kjente er amplitude-modulasjon (AM), frekvens-modulasjon (FM) og fase-modulasjon (PM). Analoge teknikker brukes fortsatt i enkelte tradisjonelle radiotjenester, men har begrenset båndbredde og støyrobusthet i moderne datakommunikasjon.

Digitale modulasjonsteknikker innebærer at digitale symboler modulerer bærerens egenskaper. Eksempler inkluderer amplitude-shift keying (ASK), frequency-shift keying (FSK) og phase-shift keying (PSK), samt mer avanserte varianter som quadrature amplitude modulation (QAM). Innen PSK finnes varianter som BPSK, QPSK og høyere ordnede former som 8-PSK og 16-QAM, hvor både fase og amplitude brukes for å øke båndbreddeeffektiviteten. Multikanals-tilnærminger som orthogonal frequency-division multiplexing (OFDM) brukes ofte i moderne trådløse og kablede systemer.

Viktige egenskaper ved valg av modulasjon inkluderer båndbreddeeffektivitet, kraft-effektivitet, og robusthet mot støy og flerdireksjonsforstyrrelser. Coherent og non-coherent demodulering refererer til hvordan faseinformasjon tas ut under mottak.

Modulasjonsteknikker har brede anvendelser, fra radiobroadcasting og TV til mobilkommunikasjon og digitale datasystemer, inkludert Wi-Fi, LTE og fiberoptiske nett.