amplitudemodulasjon

Amplitudemodulasjon (AM) er en moduleringsteknikk der amplituden til en bærerfrekvens varierer i takt med et modulerende signal. Dette gjør at informasjon kan overføres ved å endre styrken på radiobæreren uten å endre selve frekvensen. En vanlig matematisk modell er s(t) = [A_c + m(t)] cos(ω_c t), der A_c er bærerens amplitude og m(t) er det modulerende signalet. For et sinusformet modulerende signal, m(t) = M cos(ω_m t), blir s(t) = A_c cos(ω_c t) + (M/2)[cos(ω_c+ω_m)t + cos(ω_c-ω_m)t]. Båndbredden til et AM-signal er typisk 2 f_m, der f_m er den høyeste frekvensen i moduleringssignalet. Modulasjonsindeksen m (0 ≤ m ≤ 1) beskriver utstrekningen av amplitudevariasjonen.

Typer og egenskaper

- Vanlig AM (DSB med bærer): bæreren sendes sammen med to sidebånd som inneholder informasjonen. Dette gir enkel mottak og enkel demodulering, men er mindre effektivt når det gjelder effektbruk.

- DSB-SC (suppresed carrier): bæreren mangler, noe som øker effektutnyttelsen men krever mer kompleks demodulering.

- SSB (single sideband): bare ett av sidebåndene utnyttes, eller et opphevet bærersignal, og gir betydelig smalere båndbredde.

Demodulering

- Envelope detector (enkelt demoduleringskrets) passer for AM med bærer.

- For DSB-SC kreves synkron eller produktdetektor for riktig demodulering.

Historie og bruk

AM hadde stor betydning i tidlige radiokommunikasjoner og ble lenge dominerende for kringkasting, særlig på mellombølge og langbølge. I moderne systemer har AM blitt erstattet av mer effektive teknikker som FM og digitale modulasjoner, men AM brukes fortsatt i enkelte radio- og kommunikasjonssammenhenger og i spesialsystemer. Fordeler inkluderer enkel mottaker og robusthet over lange avstander; ulemper inkluderer lav effektivitet og større følsomhet for støy og forstyrrelser.