frekvensdeling

Frekvensdeling, eller frekvensdeling multiplexing, er en metode for å la flere signaler dele en felles kommunikasjonskanal ved å dele det tilgjengelige frekvensområdet inn i separate bånd. Hver kanal får et eget frekvensområde og blir modulert på en bærfrekvens innenfor sitt bånd.

For å hindre overlapp og interferens brukes filtre ved sender og mottaker, samt gardebånd mellom nabo-kanalene. Dette gjør at hver bruker eller applikasjon får en bestemt del av spekteret, slik at signalene ikke blandes sammen. Frekvensdelingen er spesielt effektiv når trafikken er statisk og etterspørselen etter kapasitet er forutsigbar.

Fordeler med frekvensdeling inkluderer god kanalisolasjon mellom brukenheter og enkel implementering i mange eksisterende systemer. Begrensninger består i mindre fleksibilitet for varierende trafikk og behovet for gardebånd som kan føre til mindre effektiv utnyttelse av hele spekteret, spesielt ved lav belastning eller skiftende behov.

Frekvensdeling brukes i tradisjonell analog kringkasting, kabel-TV og faste telefonnettverk, samt i enkelte mikrobølge- og satellittlenker. I moderne trådløse systemer blir prinsippet videreutviklet gjennom teknikker som OFDM og andre multikanalsmodulasjoner, som ofte kombinerer frekvensdeling med andre tilnærminger for bedre utnyttelse av spekteret.

Regulering av frekvensdeling styres av nasjonale myndigheter og internasjonale organer som ITU, som utarbeider frekvensplaner og tildeler områder for ulike tjenestegrupper. Frekvensdeling forblir grunnleggende i mange tradisjonelle og regionale kommunikasjonsløsninger, til tross for at nyere teknologier har introdusert mer fleksible måter å dele spekteret på.