kalibreringskurve

En kalibreringskurve er en graf som viser hvordan instrumentets respons endres med konsentrasjonen av et analytt. Den brukes til å bestemme konsentrasjonen i ukjente prøver ved å tilordne et målte signal til en konsentrasjon basert på kurven.

Prosessen innebærer ofte å forberede en serie standardløsninger med kjente konsentrasjoner, å måle responsen (for eksempel absorbans, signalintensitet eller topparea) og å plotte responsen (y) mot konsentrasjonen (x). En regresjonsmodell, vanligvis lineær, brukes til å få en ligning y = a + b x som beskriver forholdet. I tilfeller med ujevnt fordelt feil kan vekting anvendes for å bedre nøyaktigheten.

Ved å måle responsen til en ukjent prøve og bruke regresjonen kan man finne tilsvarende konsentrasjon ved å løse for x. Det lineære området, som ofte definerer kurvens gyldighet, er viktig; utenfor dette området kan kurven bli ikke-lineær og mindre pålitelig. Noen metoder bruker lineær vekting eller alternative modeller ved ikke-lineær respons.

Kalibreringskurver er sentrale i analytisk kjemi, biokjemi, miljøanalyse, legemiddelkontroll og kromatografi. De gir en måte å estimere konsentrasjoner og å oppdage avvik i måleprosessen. Det er vanlig å inkludere intern standard, blanke prøver, og å dokumentere grenseverdier som LOD og LOQ for å beskrive pålitelighet og område.

Kvalitetskontroll innebærer å verifisere at kurven er gyldig under gitte forhold, bruke kontrollprøver og evaluere residualer og R-kvadrat. Kalibreringsforhold bør valideres og oppdateres ved endringer i utstyr, prøvematrix eller analyseprosedyrer, for å sikre konsistente målinger i praksis.