jordkartering

Jordkartering er en systematisk prosess der jordarter og tilhørende egenskaper kartlegges og tolkes i et geografisk område. Hovedhensikten er å gi et kunnskapsgrunnlag for arealforvaltning, jordbruk, naturforvaltning og infrastruktur. Prosessen kombinerer feltarbeid, prøvetaking og laboratorieanalyser av jordprøver (tekstur, pH, organisk materiale, næringsstoffer) med geoinformasjon og statistiske modeller for å produsere kart og beskrivelser. Den kan være på ulike skalaer og gir kart som viser jordarters fordeling, drenering, produktivitet og egenskaper som skiller segmenter.

Klassifisering: Jordkartlegging bruker internasjonale klassifikasjonssystemer som World Reference Base for Soil Resources (WRB) og USDA Soil Taxonomy, samt nasjonale eller regionale systemer. Output: detaljerte jordkart, jordbeskrivelser, diagnostiske horizon, og kart som viser egenskaper som teksturklasse, pH, næringsinnhold, vannholdingsevne og drenering.

Teknologi: Digital jordkartering utnytter GIS, digital kartlegging, geostatistiske metoder (for eksempel kriging), og i økende grad sensor- og fjernmåling for større områder og oppdateringer.

Historie og anvendelse: Jordkartering har røtter i tidlig jordvitenskap og ble systematisert på 1900- og 2000-tallet. I dag brukes jordkartering i jord- og skogbruk, landskaps- og arealplanlegging, forvaltning av vannressurser og miljøovervåking. Utfordringer inkluderer jordens naturlige heterogenitet, behov for oppdatering og kostnader, samt behov for standardisering og datadeling mellom institusjoner.