interaksjonisme

Interaksjonisme, eller symbolsk interaksjonisme, er en sosiologisk retning som vektlegger mikro-nivået i sosiale interaksjoner som kilden til mening, identitet og sosialt liv. Den studerer hvordan mennesker konstruerer virkeligheten gjennom hverdagslige møter, og hvordan bruk av symboler, språk og delte betydninger skaper og opprettholder sosial orden.

Historisk har retningen røtter i George Herbert Meads arbeid, og ble senere utviklet og formalisert av Herbert Blumer, som ofte omtales som dets teoretiske hovedtalsmann. Blumer identifiserte tre grunnprinsipper: mening oppstår i samhandling mellom mennesker; meningene endres gjennom fortolkning og forhandling i interaksjon; og betydninger er forankret i sosiale prosesser og kan ikke være faste utenfor konteksten de brukes i.

Kjernebegreper inkluderer betydningsdannelse gjennom interaksjon, selvet som et sosialt produkt som utvikles gjennom rolleinntaking og speiling av hvordan andre ser oss, samt betydningen av språk og symboler som verktøy for kommunikasjon og forståelse. Retningen legger vekt på hvordan mennesker tolker situasjoner og “gjør verden forståelig” i praksis, ofte gjennom hverdagslige aktiviteter og uformelle samtaler.

Metodisk favoriserer interaksjonisme kvalitative tilnærminger som deltakerobervasjon, dybdeintervjuer, diskurs- og samtaleanalyse. Forskningen fokuserer på identitetsprosesser, rolleforventninger, stigma og hvordan sosiale normer skapes og endres i interaksjon.

Vurderinger av interaksjonisme peker på at dens mikro-sentrering kan undervurdere makrostrukturer og maktforhold, men den har hatt betydelig påvirkning på studier av språk, identitet, kultur og hverdagspraksiser ved å belyse hvordan mening kontinuerlig forhandles i samhandling.

---