hyperosmolær

Hyperosmolær, eller hyperosmolær tilstand, beskriver et forhøyet osmolalitet i kroppsvæsker, vanligvis plasmavæsken. Plasmavæskens osmolalitet ligger normalt cirka 275–295 mOsm/kg. Når osmolaliteten øker utover dette, oppstår hyperosmolæri. Osmolalitet reflekterer mengden oppløste partikler per kilo vann og påvirker vannfordeling mellom væsker i kroppen.

Årsaker til hyperosmolær tilstand inkluderer væsketap (dehydrering) med liten inntak eller ulempet vannstand, og tilstander med økt tilførsel av osmotisk aktive substanser som glukose, natrium eller andre sukkerarter. Vanlige medvirkende faktorer er diabetes med alvorlig hyperglykemi (spesielt hyperosmolær hyperglykemi), hypernatremi ved utilstrekkelig væskeinntak, nyresvikt som hindrer riktig utskillelse av osmolitter, og inntak av osmotiske agenter som mannitol eller alkohol. Andre årsaker inkluderer stoffbehandling i intensivarytmen og intens dehydrering ved oppkast eller diaré.

Fysiologisk fører hyperosmolær tilstand til at vann trekkes ut av kroppens celler, særlig i hjernevev, som kan gi forvirring, desorientering, kramper eller koma. Rask korreksjon av osmolalitet kan i noen tilfeller være skadelig og gi cerebral edema, derfor behandlingen fokuserer på gradvis normalisering.

diagnose og monitorering inkluderer målt plasmavæsken eller estimert plasmavæsken (osmolaritet) ofte ved hjelp av formelen: Osmolalitet ≈ 2 × Na+ + Glukose (mg/dL)/18 + BUN (mg/dL)/2.8. Osmolar-gap kan brukes for å oppdage ekscessive osmotiske substanser.

Behandlingen retter seg mot underliggende årsak og gradvis redusert osmolalitet; ved hyperglykemi i diabetes gis passende insulinbehandling, og ved væsketap gis riktig iv-fluid behandling med overvåking av elektrolytter for å unngå raske svingninger. I mer komplekse tilfeller bør behandling styres av helsepersonell.