farmakodyniske

Farmakodynamikk, ofte referert til som de farmakodyniske egenskapene til et legemiddel, beskriver hvordan legemidler virker i kroppen og hvordan deres konsentrasjon påvirker den observerte effekten. Det omfatter mekanismer som reseptorbinding, signaltransduksjon og andre målrettede prosesser som fører til fysiologiske eller atferdsmessige responser.

Reseptorinteraksjon er sentral i farmakodynamikken. Legemidler kan være agonister som fremkaller en effekt, antagonister som blokkerer effekten, partielle agonister som gir delvis respons, eller inverse agonister som reduserer basale aktivitet. Mange legemidler virker også via allosteriske modulatorer som forsterker eller reduserer effekten av andre ligander, eller gjennom målproteiner som enzymer og transportører.

Dose-responsforhold beskriver hvordan effekten endres med konsentrasjonen. Maksimal effekt (Emax) representerer et platå på kurven, mens potensi beskrives ved EC50, konsentrasjonen som gir halv maksimal effekt. Hill-koeffisienten brukes til å beskrive kurvens bratthet. En sigmoidal kurve er vanlig ved vurdering av in vivo respons.

Tidsforløp i farmakodynamikk omfatter onset (tid til effekt), varighet og karakteristikkene ved effektens slutt. Dette påvirkes av faktorer som reseptorantall og -affinitet, signaltransduksjonseffektivitet, toleranse og desensitisering, samt individuelle forskjeller hos pasienter.

Klinisk betydning og anvendelse inkluderer dosejustering, vurdering av terapeutisk vindu og sikkerhet. PK/PD-modellering brukes for å forutsi respons hos ulike pasientgrupper og tilpasse behandling. Farmakodynamikk skilles fra farmakokinetikk, som beskriver legemidlers absorpsjon, distribusjon, metabolisme og utskillelse og hvordan disse påvirker konsentrasjonen i kroppsvævene.