eksponeringsmåling

Eksponeringsmåling er prosessen med å vurdere hvor mye en arbeidstaker blir eksponert for farlige stoffer eller støy i løpet av en arbeidsperiode. Hensikten er å kartlegge risiko, sikre at eksponeringene ligger under relevante grenseverdier, og å støtte beslutninger om tiltak som reduserer risikoen for helseproblemer. Målingen omfatter planlegging, innsamling, analyse og tolkning av data, og brukes i risikovurderinger og arbeidsmiljøforbedring.

Det finnes to hovedtilnærminger. Personal eksponeringsmåling innebærer at måleutstyr bæres av den enkelte arbeidstakeren, og gir et estimat på personlig eksponering under hele arbeidsøkten. Område- eller stedsbasert måling tar sikte på å kartlegge eksponeringen i arbeidsområdet og kan brukes ved evaluering av arbeidsstasjoner, prosesser eller arbeidstøy. Målemetodene omfatter luftprøver (for støv, røyk, gasser og damper) ved bruk av filtrer og sorbentmaterialer, støymålinger ved lydnivåmålere eller dosimetre, og i noen tilfelle direkte-lesende sensorer for kontinuerlig overvåking. Biologisk overvåking kan brukes for å vurdere absorberte mengder i kroppen.

Dataene analyseres ved å beregne tidsvektet gjennomsnitt (TWA) eller andre relevante eksponeringsparametere, og resultatene sammenlignes med faglige grenseverdier eller arbeidsplassens krav. Resultatene danner grunnlag for risikovurderinger og tiltak som tekniske kontroller, administrative endringer eller personlig verneutstyr. Begrensninger inkluderer variasjon i arbeidssituasjoner, måleusikkerhet og representativitet av prøvene. Eksponeringsmåling er et viktig verktøy for å forbedre arbeidsmiljøet og hindre helsevirkninger hos arbeidstakere.