drivstoffblanding

Drivstoffblanding refererer til praksisen med å blande drivstoffkomponenter eller tilsetninger for å oppnå bestemte egenskaper i sluttproduktet. Slike blandinger brukes for å justere oktan- eller antoksidantnivå, energitetthet, utslipp og kjøretøyets ytelse. Blandet drivstoff produseres i varierende stadier av leveringskjeden, fra raffinering og distribusjon til sluttbruker på stasjonen, og må oppfylle gjeldende standarder.

Vanlige typer drivstoffblanding inkluderer bensin blandet med etanol (ofte kalt E-blandinger, for eksempel E10, E15 og E85, der E85 er tilsatt høy andel etanol i biler som er godkjent for fleksibilt kjøretøy), samt diesel blandet med biodiesel (for eksempel B5, B7 og B20). Det finnes også mer avanserte blandinger som inkluderer hydrogenerte vegetabilske oljer (HVO) eller andre fornybare komponenter i diesel. Ethanol-blandinger øker oktantall, men har lavere energitetthet og kan påvirke materialer og drivstoffsystemer hvis kjøretøyet ikke er riktig kompatibelt. Biodiesel kan endre viskositet og kalde egenskaper og kan kreve spesifikke komponenter i drivstoffsystemet.

Kvalitet og regelverk spiller en viktig rolle. I europeiske land er sluttblandet drivstoff forventet å oppfylle standarder som EN 228 for bensin og EN 590 for diesel, mens biodieselkomponenter ofte reguleres av EN 14214. Forbrukere bør bruke kun de blandingene som anbefales av kjøretøyets produsent, og være oppmerksom på at enkelte eldre kjøretøy har begrenset kompatibilitet med høyere etanol- eller biodieselinnhold. Drivstoffblanding er dermed en viktig del av drivstoffpolitikk og teknisk standardisering, med mål om energiåtgang, utslipp og forsyningssikkerhet.