bildemodaliteter

Bildemodaliteter, eller imaging modalities, er ulike metoder for å produsere medisinske bilder av kroppens struktur og funksjon. Modalitetene beskriver hvordan bildet blir tatt, hva som vises best, og hvilke fysiologiske eller anatomiske detaljer som framheves. De kan deles inn i strukturelle bilder, som fokuserer på anatomi og morfologi, og funksjonelle eller metabolske bilder, som reflekterer fysiologiske prosesser.

Vanlige bildemodaliteter inkluderer røntgen- og datatomografi (CT), magnetisk resonansavbildning (MRI), ultralyd og nukleærmedisin. Røntgen og CT bruker ioniserende stråling; røntgen er raskt og effektivt for skjelett, brystkasse og enkelte mykere vev, mens CT gir tredimensjonale tverrsnittbilder med høy oppløsning, men med høyere stråledose. MRI bruker sterke magnetfelt og radiobølger for fremragende vevskontrast uten ioniserende stråling, men har kontralindiasjoner som pacemaker og sykdommer som gjør pasienten ikke-samarbeidsdyktig. Ultralyd benytter lydbølger og har ingen ioniserende stråling; det gir sanntidsbilder og er fleksibelt, men opplever begrensninger ved luftfylte områder og operatøravhengighet. Nukleærmedisin, inkludert PET og SPECT, bruker radiotracere til å vurdere funksjon og metabolisme, ofte i kombinasjon med CT eller MRI (PET-CT, PET-MRI) for anatomisk kontekst. Endoskopiske og optiske bildemodaliteter finnes også og brukes i diagnostikk og terapi i hulrom og overflater.

Valg av modalitet avhenger av klinisk spørsmål, pasientfaktorer, tilgjengelighet og risiko som stråling og kontrastmedier. Sikkerhet og prinsipper for personvern og kostnad spiller også en rolle i beslutningsprosessen.