Vannforvaltningsrett

Vannforvaltningsrett er en del av miljø- og forvaltningsretten som gjelder regulering, bruk og beskyttelse av vannressurser i Norge, herunder overflatevann og grunnvann. Området omfatter rettigheter og plikter knyttet til uttak av vann, utslipp av forurensninger, beskyttelse av økosystemer og vannforsyningens sikkerhet, samt hvordan disse hensynene balanseres med andre samfunnsinteresser. Gjennom en sammenbinding av rettslige instrumenter skal vannmiljøet ivaretas på langsiktig og bærekraftig vis, også i møte med klimaendringer og urbanisering.

Den grunnleggende lovgivningen på området er Vannressursloven, som regulerer tildeling og forvaltning av vanningsrettigheter, tillatelser for uttak og utslipp, samt krav til vern og forvaltning av vannmiljøer. Loven suppleres av annet relevant regelverk som Forurensningsloven (for kontroll med forurensning) og Plan- og bygningsloven (for areal- og planleggingsaspekter). EU’s vannrammedirektiv har også påvirket norske praksiser ved å fremme helhetlig innsats på tvers av vassdrag gjennom vannforvaltningsplaner og krav om god økologisk og kjemisk tilstand i vannene.

Nøkkelaktører i vannforvaltningsretten er statlige og regionale myndigheter, særlig Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) og Miljødirektoratet, i samarbeid med relevante departementer og fylkeskommuner. Gjennom prosesser som utarbeidelse av vannforvaltningsplaner og saksbehandling av konsesjons- og utslippssøknader fastsettes vilkårene for bruk og vern av vannressursene. Rettssystemet legger vekt på prinsippene om bærekraft, forebygging av skade og behov for offentlig medvirkning og konsekvensutredning ved større vannrelaterte inngrep.