Tidspersepsjon

Tidspersepsjon er den subjektive opplevelsen av tid og vår evne til å oppfatte og bedømme varighet og sekvenser av hendelser. Den omfatter både korte og lange intervaller og deles ofte i prospektiv tidsbedømming (når man følger med på tiden) og retrospektiv tidsbedømming (når man senere husker hvor lang tid noe tok).

Nevrale mekanismer innebærer indre klokke-modeller og oscillatoriske nettverk. En pacemaker–akkumulator-tilnærming antar at et pulssignal teller tidsenheter, mens andre modeller vektlegger rytmiske nevrooscillasjoner i nettverk. Viktige hjerneområder inkluderer basal ganglia, cerebellum, prefrontal cortex og parietal- samt insula-områder. Dopamin og generelle arousal-nivåer påvirker klokkens hastighet og dermed tidsoppfattelsen. Variabiliteten i tidsbedømmelser følger ofte en scalars eller skalert egenskap, der feilstørrelsen vokser med intervallstørrelsen.

Målemetoder i forskning inkluderer tidsbiseksjon, tidsestimering og tidsreproduksjon, samt diskriminering av varigheter og tidsrekkefølge. Resultater rapporteres som systematisk skjevhet (bias) og presisjon (varians). En vanlig observasjon er scalarp roe, hvor usikkerheten øker proporsjonalt med lengden på intervaller.

Faktorer som påvirker tidspersepsjon er blant annet oppmerksomhet, arousal og følelsesmessig tilstand; monoton eller intens stimuli; søvnmangel; aldring; og legemidler eller psykoaktive stoffer som alkohol og stimulanter. Klinisk observeres endringer ved Parkinsons sykdom, schizofreni, ADHD og cerebellare skader. Forskningen søker bedre modeller og forståelse av mekanismene, med mål om anvendelser innen klinikk og menneske-maskin-interaksjon.