Temperaturklassifiseringene

Temperaturklassifiseringene er systemer som deler temperaturer inn i avgrensede klasser eller soner for å standardisere beskrivelse, vurdering og håndtering av temperaturforhold i ulike sammenhenger. Slike klassifiseringer brukes for å lette kommunikasjon mellom produsenter, myndigheter og brukere, og for å sikre at krav til sikkerhet, kvalitet og ytelse oppfylles.

Utbredelsen av temperaturklassifiseringer kommer fra behovet for felles rammer i industri, handel og forskning. De ulike schemene utvikles i henhold til relevante standarder, som ISO, IEC, EN og nasjonale regler, og de kan være spesifikke for områder som mattrygghet, elektrisk isolasjon eller prosessmateriell.

Eksempler på områder der temperaturklassifiseringene finner anvendelse inkluderer oppbevarings- og holdbarhetskrav i matindustrien (for eksempel kjølig lagring 0–5 °C, frysing −18 °C eller lavere; varmt holdende mat kraver rundt 60 °C og høyere), og isolasjonsklasser for elektriske og mekaniske komponenter (temperaturklassene A, B, F og H, som angir maksimale kontinuerlige tjenestetemperaturer på henholdsvis 105 °C, 130 °C, 155 °C og 180 °C).

Klassifiseringene varierer mellom land og standarder, og detaljer som grenseverdier og betegnelser kan derfor være forskjellige. Hensikten er likevel å sikre entydighet i beskrivelse og krav, samt å lette vurdering av egnethet og sikkerhet ved valg av produkter og prosesser.

Se også: Temperatur, Standarder, HACCP.