Strålingsbalanse

Strålingsbalanse, eller energibalansen i jordens klimasystem, beskriver forholdet mellom innkommende stråling fra solen og utgående stråling fra jorden. Den globale strålingsbalansen er i prinsippet i balanse når netto radiativ flux i toppen av atmosfæren er omtrent null. I praksis varierer balansen med årstid, breddegrad og klimaforhold.

Inndata skjer gjennom innkommende kortbølgestråling fra solen, hvor noe reflekteres av skyer, atmosfæren og overflatene (albedo). Resten absorberes og varmes opp. Jordas overflate og atmosfære avgir langbølget stråling mot rommet. Drivhuseffekten skyldes gasser som CO2, metan og vanndamp: de lar kortbølgestråling passere, men fanger en del av langbølget stråling, noe som gir oppvarming. Skyer, hav og land påvirker balansen gjennom komplekse feedbackmekanismer.

Målinger fra satellitter og stasjoner viser at balansen ikke er null i moderne tid: netto energiinstråling i toppen av atmosfæren er positiv, anslått omtrent 0,5–1,0 W/m² siden midten av 1900-tallet, noe som driver global oppvarming. Viktige drivere inkluderer menneskeskapte utslipp av drivhusgasser, aerosoler og endringer i skykapasiteten.

Strålingsbalansen er sentral for forståelsen av klimaendringer. Den bestemmer temperaturrespons og havnivåstigning og brukes i klimamodeller for å forutsi endringer under ulike scenarier og i vurderinger av politiske tiltak.