Selvmotsigelser

Selvmotsigelser er situasjoner der to eller flere påstander står i direkte konflikt og virker å være sanne samtidig. Begrepet brukes bredt, fra dagligdags språk til formell logikk, epistemologi og filosofi.

Innen logikk defineres en ren selvmotsigelse som en påstand P og dens negasjon ¬P som begge er sanne samtidig. I klassisk logikk er dette umulig på grunn av prinsippet om ikke-motsigelse; dersom P og ¬P er sanne, fører det vanligvis til eksplosjon, også kjent som ex falso quodlibet, der hvilket som helst utsagn blir gyldig. Derfor antas konsistens i de fleste formelle systemer.

Selvmotsigelser inndeles ofte i paradoksale påstander og tilfeller oppstått i språk eller bevis. Løgnparadokset, der en påstand sier at den er usann, er et kjent eksempel på en selvrefererende selvmotsigelse. I matematiske og vitenskapelige sammenhenger kan feilslutninger eller uklar definisjon også skape tilsynelatende selvmotsigelser, som ofte blir brukt som tester av logiske systemer.

Tilnærminger for å håndtere selvmotsigelser varierer. Mange systemer ønsker å opprettholde konsistens ved å avvise en av de motsigende påstandene. Noen logiske rammer undersøker spesialtilfeller der konflikter tillates under kontroll, mens forskere bruker paradokser som verktøy for analyse.

Se også: paradoks, logikk, eksplosjonssatsen.