Revolutionsteorier

Revolutionsteorier er forklaringsmodeller som søker å forklare hvorfor revolusjoner oppstår, hvilke drivkrefter som bidrar, og hvordan omveltninger utvikler seg og former samfunnet.

Marxistiske og strukturelle tilnærminger vektlegger at revolusjoner følger av fundamentale motsetninger i kapitalismens utvikling: økonomiske kriser, voksende klassemotsetninger og institutionaliserte urettferdigheter. Ifølge disse teoriene mobiliseres ofte undertrykte grupper av lederskap som organiserer arbeidere og/eller bønder for å utfordre det etablerte systemet.

Politiske prosess-teorier og ressursmobilisering legger vekt på tilgjengelige politiske muligheter, elite split, statlig svikt eller liberalisering, samt evnen til å mobilisere ressurser og organisere kollektive handlinger.

Teorier om relativ deprivasjon og misnøye foreslår at opplevd urettferdighet, forventningspress og kjedsomhet om politiske dypere endringer kan skape motivasjon for kollektive handlinger, spesielt når lederskap og organisering finnes.

Stats-sentriske eller statssentrerte teorier, slik som Theda Skocpols arbeid, fokuserer på statens egen kapasitet og autonomi. Revolusjoner oppstår når staten svekkes av ytre press eller interne administrative kriser, og når bondesamfunn finner alternative politiske aktører som kan utnytte et svakt statlig myndighetsmonopol.

Moderniseringsteorier antyder at økonomisk og sosial modernisering kan skape forhold som gjør revolusjoner mer sannsynlige, men disse koblingene er omstridte og ofte avhenger av kontekst. Kulturelle og kognitive tilnærminger understreker hvordan oppfatninger, identiteter og frames former protestdynamikk og beslutninger om opprør.

Flere forskere peker på at revolusjonsteorier ofte må kombineres; få hendelser følger en enkel årsakssammenheng. Sammenfatninger av ulike tilnærminger kan gi mer robuste forklaringer, og teorier varierer mellom historiske perioder og geografiske kontekster.