Oksygenmengden

Oksygenmengden betegner andelen oksygen i en blanding av stoffer eller i en løsning. I praksis måles den ofte som vol% i gass eller som milligram per liter (mg/L) når man refererer til oppløst oksygen. Begrepet er sentralt i luftkjemi, hydrokjemi, biologi og medisin.

I luft er oksygen omtrent 20,9 prosent av tørr luft ved havnivå, med små variasjoner avhengig av høyde, temperatur og fuktighet. Den gjennomsnittlige mengden påvirker respirasjon, forbrenning og kulde- eller varmeeffekter i atmosfæren. Oksygenmengden i luften beskriver ofte oksygeninnholdet som vol% eller oksygenpartialtrykk i gasser.

I vann refererer oksygenmengden til oppløst oksygen (DO). DO måles i mg/L eller som prosent av metningsnivået ved en gitt temperatur. Oppløseligheten av oksygen i vann avhenger av temperatur, trykk og salinitet; kaldt vann holder mer oksygen enn varmt vann. I ferskvann ligger ofte DO-verdier mellom cirka 5 og 9 mg/L; verdier under omtrent 4 mg/L kan innebære oksygenmangel for akvatiske organismer.

I biologi og medisin reguleres oksygenmengden i blod og vev av lungene og sirkulasjonssystemet. Arteriell pO2 hos friske ligger vanligvis rundt 95 mmHg, og oksygeninnholdet i blod (CaO2) avhenger av hemoglobinsammensetningen. Oksygenbehandling justerer FiO2 (andelen inspirert oksygen) og krever overvåkning av oksygenmetning.

Sikkerhet og industriell bruk innebærer at oksygenkonsentrasjoner også måles i gassblandinger. Høye konsentrasjoner øker brann- og oksidasjonspotensialet, og riktig ventilasjon og sensorering er viktig.

---