Oksygenbehandling

Oksygenbehandling er en medisinsk behandling som innebærer å tilføre tilleggsoksygen til pasienter for å behandle eller forebygge hypoksi, altså for lavt oksygennivå i blodet. Målet er å øke oksygeninnholdet i blodet slik at vevet får tilstrekkelig oksygen til å fungere normalt. Behandlingen kan gis i sykehus, i akuttmottak eller hjemme, avhengig av klinisk behov og overvåkningsmuligheter.

Indikasjoner for oksygenbehandling inkluderer hypoksemi som følge av luftveissykdommer (som kols, pneumoni eller interstitiell lungesykdom), hjerte- og sirkulasjonssykdommer, postoperativ tilstand og andre situasjoner der oksygenmetningen er lav eller risikabelt lav. Behandlingen er ofte basert på måling av oksygenmetning i blodet (SpO2) eller arterialt oksygenivå (PaO2), og målet er å holde pasienten innen et sikkert oksygen-nivå som også tar hensyn til underliggende tilstand.

Leveringsmåter varierer etter behov og situasjon. Vanlige metoder er nasaloksygen via en nasal kateter, som vanligvis gir 1–6 liter per minutt og omtrent 24–40 prosent oksygen. En enkel ansiktsmaske gir vanligvis 5–10 L/min og omtrent 40–60 prosent oksygen. En ikke-rebreathing maske kan gi høyere konsentrasjoner, opp mot 80–95 prosent oksygen ved 10–15 L/min. High-flow nasal oksygen (HFNC) leverer varme og fuktet oksygen i høy flyt og kan justeres etter behov. For langtidsbehandling brukes oksygenkonsentratorer eller flasker; i enkelte tilfeller kan hjemmebasert langvarig oksygenbehandling være aktuelt.

Overvåkning inkluderer regelmessig vurdering av SpO2 og pasientens kliniske respons, justering av strømning og oksygenkonsentrasjon, samt vurdering for vianing når tilstanden bedrer seg. Sikkerhetshensyn innebærer å unngå åpen flamme rundt oksygen, være oppmerksom på risiko for oksygenforgiftning ved langvarig høy oksygeneksponering og å tilpasse behandlingen individuelt, spesielt hos personer med kronisk obstruktiv lungesykdom eller andre lungesykdommer.