Måleteknikker

Måleteknikker refererer til settet av metoder, prosedyrer og instrumenter som brukes for å innhente, bearbeide og tolke måledata med mål om pålitelighet og sporbarhet. Omfatter både direkte og indirekte metoder for å fastslå fysiske størrelser som lengde, masse og temperatur, samt kjemiske, elektriske og optiske målinger. Måleteknikker brukes i vitenskap, industri og dagligliv, og de følger prinsippene i metrologi.

Et viktig prinsipp er usikkerhet: alle målinger har en feilramme, og usikkerheten estimeres og dokumenteres. Sporbarhet til anerkjente referanser, ofte SI-enheter, sikrer at målingene kan sammenlignes på tvers av tid og sted. Kalibrering av instrumenter med kjente referanser er derfor sentralt, og metoden dokumenteres i en metodedokumentasjon eller arbeidsinstruks.

Metodene kan være direkte, der størrelsen avleses direkte fra måleinstrumentet, eller indirekte, der størrelsen avledes gjennom beregninger fra tilstøtende målinger. Eksempler inkluderer lengdemåling med linjal eller koordinatmåling, temperaturmåling med termoelementer, massesmåling med vekt og kjemisk analyse med spektroskopi. Innen elektroniske måleinstrumenter spiller kalibrering, feilregistrering og signalbehandling en viktig rolle.

Standarder og rammeverk som ISO/IEC 17025, NS og andre nasjonale/internasjonale krav styrer hvordan måleteknikker planlegges, gjennomføres og etterprves. Dokumentasjon, sporing av data, konfidensnivå og validering av metoder er sentralt for å oppnå pålitelighet og gjentakbarhet.

Rettet mot kontinuerlig forbedring, bidrar riktig anvendte måleteknikker til produktkvalitet, forskning og sikkerhet ved å sikre at data er troverdige og sammenlignbare.