Lydnivåer

Lydnivåer er måleenheter som beskriver hvor høy en lyd oppfattes. De måles vanligvis i desibel (dB), en logaritmisk enhet som refererer til lydtrykknivå i forhold til en fast referanse på 20 mikro Pascal i luft. For å bedre samsvare med menneskelig hørsel brukes vektinger som A-vekting, som gir dB(A) og demper lav- og høyfrekvent støy. Ulike målemetoder brukes avhengig av kontekst: lydtrykknivået Lp, ekvivalent kontinuerlig nivå Leq (gjennomsnittlig lydnivå over en tidsperiode), maksnivået Lmax, og variasjon over tid som Lmin; for miljøstøy brukes også Lden, som vektlegger kveld og natt.

Lydnivåer må tolkes i lys av tidsforløp og kontekst. Leq gir et bilde av typisk støy i et område, mens Lmax viser de høyeste toppnivåene. Vektingen A reflekterer menneskelig oppfattelse og brukes i de fleste regelverk og målinger.

Standarder og anvendelse: Lydnivåer er standardisert i internasjonale normer fra ISO og IEC. ISO 1996 gir retningslinjer for vurdering av miljøstøy, og IEC 61672 angir krav til måleutstyr og ytelse for lydnivåmålere. Bruksområder inkluderer arbeidstakervern, byplanlegging, bygg og transport.

Eksempler på nivåer i hverdagen: stille rom ca 20-30 dB(A), alminnelig samtale rundt 60 dB(A), travel gate 70-85 dB(A), motorsykkel 90 dB(A), rockekonsert 100-120 dB(A).

Regulatoriske grenser: I mange land er grenseverdier for yrkeseksponering rundt 85 dB(A) over åtte timer, mens impulsstøy kan toppes over 120-140 dB. Nivåene varierer med avstand, støykilde og omgivelsesforhold.