Kystplanestuarier

Kystplanestuarier er estuarier som ligger i lave kystplaner og ofte dannes i drukne elvedaler som ble oversvømt av havet etter siste istid. Havnivåstigningen førte til inntrenging av sjøvann i dalene og skapte en gradert overgang mellom ferskvann og saltvann. Slike estuarier har vanligvis brede innløp og ligger ofte bak barrierer som sandbanker eller øyer langs kysten.

Geomorfologi og hydrologi: De fleste kystplanestuarier består av flate senkede områder, tidevannskanaler og mudder- eller sandbunn. Saltvann trenger inn fra havet og blandes med ferskvann fra elver, noe som skaper en salinitetsgradient som varierer med tidevann, nedbør og årstid. Sedimenttransport og avsetning opprettholder et nettverk av kanaler og saltmyrer bak barrierøyer.

Økologi og biologisk mangfold: Estuariene er blant de mest produktive økosystemene i kystnære områder og fungerer som gyteplasser og vekstområder for mange fiskearter, skalldyr og fuglearter. Saltmyrer og mudderflater gir habitat for et bredt mangfold av arter. I varmere områder forekommer også mangrover langs enkelte kystplanestuarier.

Forvaltning og betydning: Kystplanestuarier er viktige for navigasjon og havneinfrastruktur, samtidig som de er sårbare for forurensning, næringsstoffbelastning og sedimentasjon. Forvaltningsmål inkluderer vern av våtmarker, gjenoppretting av naturlig tidevannsgjennomstrømning og redusert avrenning for å opprettholde hydrologisk balanse og økosystemtjenester. Eksempelområder inkluderer Chesapeake Bay i USA, Thames Estuary i Storbritannia og Seine- og Loire-estuarier i Frankrike.