Hjertefunksjon

Hjertefunksjon beskriver hjertets evne til å pumpe blod rundt i sirkulasjonssystemet og opprettholde adekvat blodtilførsel til organer og vev. Den omfatter både mekanisk pumpeaktivitet og elektrofysiologisk regulering som setter hjertefrekvens og rytme.

Den systoliske pumpeevnen angis ofte ved slagvolum (SV) og hjertefrekvens (HF), og hjerteutgangen (CO) beregnes som CO = HF x SV. Venstre ventrikkel og høyre ventrikkel må fungere sammen for systemisk og pulmonal sirkulasjon.

Faktorer som påvirker hjertefunksjon inkluderer preload (fylde av ventriklene før kontraksjon), afterload (motstanden hjertet må overvinne), kontraktilitet og autonom regulering. Frank-Starling-prinsippet beskriver hvordan økt preload vanligvis øker slagvolumet opp til et nivå. Det autonome nervesystemet og hormoner justerer hjertefrekvens og styrke.

Normal hjertefunksjon vurderes med klinisk undersøkelse og bildediagnostikk og tester. Metoder inkluderer ekkokardiografi for å måle slagvolum, utkastningsfraksjon (EF), og ventrikkelfunksjon; elektrokardiografi (EKG) for rytme; og blodprøver som BNP eller NT-proBNP for hjertesvikt. Mer avanserte tester kan omfatte kardiell MR eller CT og koronarangiografi.

Tilstander som påvirker hjertefunksjon inkluderer hjertesvikt, iskemi eller iskemiisk hjertesykdom og hjerteinfarkt, arytmier, klaffesykdom og kardiomyopatier. Behandling vektlegger livsstilsmodifikasjoner, farmakologisk behandling (for eksempel ACE-hemmer, beta-blokkere, diuretika), og i enkelte tilfeller kirurgi eller enhetsterapi som pacemaker eller ICD.

Riktig hjertefunksjon er avgjørende for sirkulasjonens effektivitet og generell helse. Evaluering følger ofte kontinuerlig tilsyn hos helsepersonell for å justere behandling og overvåke endringer i funksjon.