Glutamaatreceptoren

Glutamaatreseptorer er reseptorer som binder nevrotransmitteren glutamat, den viktigste eksitatoriske signalmolekylen i sentralnervesystemet. De er den viktigste kilden til rask eksitasjon i hjernen og finnes i mange områder, spesielt cortex og hippocampus. Glutamaatreseptorer deles inn i to hovedgrupper: ionotrope reseptorer som åpner ligandstyrte ionekanaler ved aktivering, og metabotrope reseptorer som virker gjennom G-protein-koblede signalveier.

Ionotrope glutamatreseptorer omfatter NMDA-, AMPA- og kainatreseptorer. NMDA-reseptorer åpner kanaler som tillater Na+, K+ og spesielt Ca2+ å strømme inn, men krever depolarisering for å løsne Mg2+-blokaden og trenger glycin som medeofstatør. AMPA- og kainatreseptorer gir hurtig Na+-innstrømning (og i enkelte undergrupper også Ca2+), og styrer rask eksitasjon. Fordelingen og subenhetsammensetningen av disse reseptorene bestemmer synaptisk styrke og plasticitet.

Metabotrope glutamatreseptorer (mGluRs) består av åtte undertyper fordelt på tre grupper: Gruppe I (mGluR1, mGluR5) aktiverer Gq/11 og øker intracellulært Ca2+; Gruppe II (mGluR2, mGluR3) og Gruppe III (mGluR4, mGluR6, mGluR7, mGluR8) aktiverer Gi/o og reduserer cAMP-nivåer. Disse reseptorene regulerer glutamatfrigivelse og postsynaptiske responser, og fungerer som modulatorsystemer for synaptisk signalering.

Glutamaatreseptorer er essensielle for synaptisk plastisitet, læring og hukommelse, men kan bidra til excitotoxicitet ved ischemi eller degenerative sykdommer. Klinisk relevante aspekter inkluderer NMDA-reseptorantagonister som ketamin og memantine, samt forskning på mGluR-modulatorer som potensielt behandling mot angst, depresjon og andre nevropsykiatriske tilstander.

---